Legevaktsamarbeid må nå en viss størrelse for å oppnå optimal bemanning

Det er vanlig at kommuner i Norge går sammen i interkommunalt samarbeid (IKS) for å drive legevakter. Tanken bak mange IKS er at når flere samarbeider, så får man mer ressurser tilgjengelig til å drive legevakten og flere å dele utgiftene mellom.

De fleste studier som omhandler effekten av slikt samarbeid setter søkelys på kostnadssiden, mens kvaliteten av legevakttjenesten ofte blir oversett. En ny studie fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) under NORCE og Universitetet i Agder fokuserer på kvaliteten av legevakttjenesten. I studien analyseres det hvordan IKS påvirker tilgang til bemanning og utstyr i norske legevakter.

Nestleder i Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) Tone Morken er medforfatter på artikkelen og NKLM har utlevert data fra Nasjonalt legevaktregister til analysene. Vi har stillet Tone Morken fem spørsmål om den nye studien:

Hvordan påvirker samarbeid mellom kommuner tilgang til bemanning og utstyr?
- Studien antyder at tilgang til personell reduseres ved Interkommunalt samarbeid (IKS) om legevakt. Man ser ikke samme nedgang når samarbeidende kommuner kommer opp i et visst antall. Det tyder på at store interkommunale legevakter blir mer formelt organisert med både leger, sykepleiere og annet legevaktpersonell. Vi ble overrasket over å finne at tilgang til utstyr reduseres ved interkommunalt samarbeid, uavhengig av antall deltakende kommuner.

Hvordan ser situasjonen ut om det kun er en enkelt kommune som driver legevakten?
- Vi vet at det kan være utfordrende for små kommuner å drive legevakt alene. Kravet i akuttmedisinforskriften er at kommunen skal tilby en legevaktordning som sikrer befolkningens behov for øyeblikkelig hjelp. I praksis betyr det at det skal være minst en lege tilgjengelig for legevakt hele døgnet. Men en god legevakt krever mer, både av personell og utstyr.

Hva er effekten når man ser på antall kommuner i samarbeidet? Er det bedre å samarbeide eller bedre å være selvstendig i forhold til bemanning og utstyr?
- Noen kommuner er så store at det ikke er behov for IKS for å få nok aktivitet til å sikre god bemanning og tilstrekkelig utstyr. Tanken bak mange IKS er at når flere samarbeider, så får man mer ressurser tilgjengelig til å drive legevakten, flere å dele utgiftene. Vi har funnet at først når samarbeidet oppnår en viss størrelse slik at tilgang på bemanning og utstyr beholdes, gir det en økt kvalitet i form av bemanning. Dersom effekten av IKS blir vurdert ut fra kostnader alene, kan man ende med en billig legevakt av dårlig kvalitet.

Funnene indikerer at samarbeidet må nå en viss størrelse for å oppnå optimal driftsskala. Er det realistisk at de når denne størrelse i hele Norge?
- Det er ikke hensiktsmessig at alle legevakter i Norge organiseres på samme måte. Kommunene i Norge er svært ulike, og det er store geografiske forskjeller. Vi vet f.eks. fra tidligere studier at økende avstand til legevakt fører til mindre bruk av legevakt. Det er derfor nødvendig å tilpasse legevakten etter lokale forhold. Av dette følger også at det er dyrere å drive legevakt i små kommuner dersom man skal opprettholde kvaliteten.

Tilgang på utstyr reduseres både av samarbeid generelt og av et økende antall samarbeidskommuner. Er det mulig å opprettholde tilgang til utstyr samtidig med å ha optimal driftsskala i hele landet?
- Ja, det er helt klart mulig å opprettholde tilgang til både bemanning og utstyr. Dette er en prioriteringssak. Det er viktig at beslutningstakerne, altså kommunene, har klare mål, inkludert krav til tjenestekvalitet når de går inn i et interkommunalt samarbeid.

Stipendiat Sara Blåka fra Universitetet i Agder er førsteforfatter på studien, som er en del av hennes ph.d.-arbeid. Til mars neste år begynner hun som forsker i Helse og samfunnsavdelingen i NORCE. Utover Sara Blåka og Tone Morken er professor ved UiA Dag Ingvar Jacobsen også medforfatter på artikkelen.